Miljøgifter

Miljøgifter er kjemikalier som er lite nedbrytbare, kan hope seg opp i levende organismer og gi kreft, reproduksjonsskader og arvestoffskader. Her forklarer vi mer om dem som er mest vanlig å finne i elektriske produkter.

PCB

PCB (polyklorerte bifenyler) er en gruppe klororganiske forbindelser som ikke finnes naturlig i miljøet, men som er framstilt syntetisk. PCB-holdige oljer ble tidligere brukt i isolasjons- og varmeoverføringsoljer i elektrisk utstyr, som store kondensatorer og transformatorer. Det var også vanlig å bruke kondensatorer med PCB i lysarmatur. Den største bruken av PCB var på 1960-70 tallet. I tillegg til i elektrisk utstyr ble PCB brukt i bygningsmaterialer som mørteltilsetning, i isolerglasslim, fugemasse og maling. PCB er svært tungt nedbrytbart og har høy fettløselighet. Disse egenskapene gjør at PCB lagres i fettrike deler i organismer og oppkonsentreres i næringskjeden.

PCB kan overføres til neste generasjon via opplagsnæring i egg, via livmor til foster og via morsmelk. PCB kan medføre svekket immunforsvar, noe som øker mottakelighet for infeksjoner og sykdommer. Ulike PCB-forbindelser kan skade nervesystemet, gi leverkreft, skade forplantningsevnen og fosteret. PCB er også vist å ha negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling.

Ny bruk av PCB ble forbudt i 1980, men PCB finnes fortsatt i en del gamle produkter og materialer. Ifølge beregninger fra Miljødirektoratet var gjenstående mengde PCB i produkter og bygninger redusert med mer enn 90 prosent ved utgangen av 2013 sammenlignet med 1980. Takket være gode utfasingsordninger og god avfallsbehandling er andelen av dette som stammer fra EE-produkter på bare ca 2 prosent.

gjenstaende-mengde-pcb

Bromerte flammehemmere

Mange elektriske produkter inneholder bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere er betegnelsen på omkring 75 organiske stoffer som inneholder brom. Bromerte flammehemmere tilsettes produkter, komponenter og materialer for å gjøre dem mindre brennbare. Dette kan være alt fra TV-er, datamaskiner og projektorer, til kabler, stikkontakter og kretskort. Enkelt sagt finnes det ofte bromerte flammehemmere i plastkomponenter som blir varme under bruk.

Bromerte flammehemmere kan ha alvorlige effekter både for helse- og miljø. Flere av stoffene er såkalte persistente organiske miljøgifter (POP-er) som kjennetegnes ved at de er giftige og tungt nedbrytbare stoffer som oppkonsentreres i dyr og kan fraktes over store geografiske avstander med luft- og havstrømmer. Bruken av bromerte flammehemmere økte kraftig fra 1995 fram til 2005-2006. Etter dette har bruken av de farligste flammehemmerne gått ned, blant annet på grunn av internasjonalt forbud mot penta- og okta-BDE. Forbud globalt fører imidlertid gjerne til økt bruk av andre flammehemmere, som kan være andre bromerte-, fosfor- eller klororganiske flammehemmere.

I Norge finner vi først og fremst bromerte flammehemmere i elektriske og elektroniske produkter og i kjøretøy.

bromerte-flammehemmere

Kadmium

Kadmium er et tungmetall som sammen med nikkel utgjør viktige bestanddeler i oppladbare batterier til elektrisk verktøy.

Kadmium og kadmiumforbindelser er akutt og kronisk giftige for mennesker og dyr. De fleste kadmiumforbindelser er også kreftfremkallende. Kadmium gir mulig fare for skade på forplantningsevnen og foster. I pattedyr hopes kadmium opp i nyrene og gir kroniske nyreskader. Kadmium konkurrerer med kalsium i skjelettet og høyt belastningsnivå av kadmium kan føre til deformasjoner. Kadmium tas også opp gjennom lungene og kan gi akutt skade i lungene.

De norske utslippene av kadmium er betydelig redusert i forhold til for 20 -30 år siden. I 1985 var de totale nasjonale utslippene ca. 43 tonn. De siste 10 årene har det derimot vært små endringer i utslippene av kadmium.

Fra 1995 til 2013 ble utslippene redusert med rundt 75 prosent. Dette skyldes i hovedsak at utslippene fra de to største kildene har blitt kraftig redusert. Olje- og gassvirksomhetens utslipp ble redusert med 98 prosent, og industriutslippene ble redusert med 70 prosent. Industrien var fortsatt den største utslippskilden i 2013.

Kadmium ble forbudt i EE-produkter i 2006. Bærbare kadmiumbatterier, unntatt elektroverktøy, ble forbudt i 2009.

Kvikksølv

Kvikksølv er et grunnstoff som leder strøm, og i elektriske produkter har det blitt brukt i alt fra varmeovner, nivåbrytere og måleinstrumenter, til bilvaskemaskiner, lysstoffrør og sparepærer. I lysstoffrør og sparepærer bidrar kvikksølvet til at den elektriske energien blir til lysenergi.

Kvikksølv er et grunnstoff og et flytende metall. Kvikksølv kan bli omdannet til giftig metylkvikksølv. Kvikksølv er en av de farligste miljøgiftene og kan gi kroniske giftvirkninger, selv i meget små konsentrasjoner. Kvikksølv kan gi alvorlig skade på fordøyelses- og immunsystemet, samt på lunger, nyrer, hud og øyne. I tillegg kan det skade nervesystemet og føre til motoriske og mentale forstyrrelser. Kvikksølv kan dessuten føre til kontaktallergi. Metylkvikksølv kan gi fosterskader.

Kvikksølv bioakkumuleres i fisk og pattedyr, først og fremst i nyrene, og det tar lang tid før kvikksølvet brytes ned i organismer. Kvikksølv oppkonsentreres i næringskjeden og er derfor mest skadelig for dyr på toppen av næringskjeden.

I perioden 1995 – 2013 ble utslippene av kvikksølv i Norge redusert med 66 prosent. Utslippene er fortsatt relativt store. Importen av knappcellebatterier ble doblet fra 2010 til 2013. Den antas at den største kilden til utslipp av kvikksølv i 2013 var knappcellebatterier som havnet i vanlig søppel.

Med noen unntak for emballasje, batterier, de fleste EE-produkter og komponenter i kjøretøy, har vi nå et generelt forbud mot kvikksølv i produkter. Det blir også implementert ytterligere innstramninger i reglene for fenylkvikksølvforbindelser som brukes i for eksempel polyuretanplast i 2017.

Det er forbudt å gjenvinne kvikksølv i Norge. Eksport av produkter som inneholder kvikksølv er ikke tillatt, og Norge tillater heller ikke eksport av kvikksølv til gjenvinning i andre land. Kvikksølv skal ut av materialkretsløpet og deponeres forsvarlig.

kvikksolv-kilder

Beryllium

Beryllium er sterkere enn stål, lettere enn aluminium og tåler svært høye temperaturer med et smeltepunkt på 1 287 °C. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister.

Beryllium er samtidig et av de giftigste metallene som finnes. Stoffet skader de mest grunnleggende enzymreaksjonene i det menneskelige stoffskiftet og er kreftfremkallende.

Beryllium brukes i elektriske komponenter som releer, repeatere for sjøkabel og i forsterkere. Det har også blitt brukt i radiosendere i basestasjoner for mobilnettet. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger.

Svovelheksafluorid-gass

Klimagasser er gasser i atmosfæren som slipper inn inngående varme fra sola, samtidig som de tar opp en del av den utgående varmestrålingen. Dette fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker. Karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og fluorholdige gasser som perfluorkarboner (PFK), hydrofluorkarboner (HFK) og svovelheksafluorid (SF6) regnes som de viktigste klimagassene.

Mens CO2, metan og lystgass er naturlige klimagasser, framstilles fluorholdige gasser (f-gasser) industrielt. Bruken av f-gasser har økt. SF6 og PFK-gasser er blant de sterkeste kjente klimagassene. Ett kilo SF6 har samme klimaeffekt som 22 000 kilo CO2. De brytes ikke ned av ultrafiolett stråling, og kan dermed oppholde seg i atmosfæren i flere tusen år. Hovedkilden til utslipp av disse gassene er produksjon av aluminium og magnesium.

I Norge har vi hatt relativt store utslipp av f-gasser. Utslipp av PFK-gasser fra produksjonen av aluminium har vært relativt store, men er nå redusert. I dag utgjør utslipp av HFK-gasser, spesielt fra kjøle- og fryseanlegg, de største utslippene av f-gasser. SF6 ble tidligere brukt i produksjon og gjenvinning av magnesium, men denne bruken har opphørt. Også annen bruk av SF6 er avtagende.

utslipp-av-f-gasser

SF6-gass brukes i høyspenningskomponenter. Gassen har unike isolasjons- og slukkeeffekter og gjør det mulig å bygge kompakte høyspenningsanlegg. Lekkasjeutslipp fra gassisolerte høyspentbrytere (GIS) er den viktigste kilden til utslipp av SF6 fra produkter. Disse økte jevnt fra 1990.

I 2002 inngikk elektrobransjen i Norge en frivillig og bindende avtale med Miljøverndepartementet om tiltak som skulle redusere utslippene, både når det gjelder anlegg som er i bruk og når anlegg skal kasseres. Denne avtalen er unik både i Norge og internasjonalt. Avtalen har ført til at utslippene fra denne kilden har blitt redusert med 75 prosent siden 2002. Utslippene i 2015 utgjorde 0,1 prosent av de totale klimagassutslippene i Norge.

Ved et av RENAS’ sluttbehandlingsanlegg etablerte man allerede i 2001 det som var verdens første anlegg for tapping og vasking av produkter fylt med SF6-gass. Og hittil har man samlet inn en mengde målt i CO2 som tilsvarer utslippet fra mer enn 180 000 biler i ett år.

Bly

Bly har blant annet vært brukt i glødepærer, kabler og loddetinn. Kabler og loddetinn brukes igjen i en lang rekke elektriske produkter.

Bly er et giftig tungmetall med akutte og kroniske helse- og miljøeffekter. Bly kan akkumuleres i benbygningen og føre til skader på hjerne og nervesystem. Blyforgiftning kan gi adferdsforandringer og tilpasningsvansker hos barn.

De største blymengdene finner vi i blybatterier og blyakkumulatorer. Brukte blybatterier og blyakkumulatorer samles inn og behandles som farlig avfall. Disse produktene fører derfor ikke til vesentlige utslipp til miljøet. Andre store bruksområder er metalliske produkter, kabler og seilbåtkjøler. Bly kan i tillegg finnes i andre typer importerte produkter. Faren for utslipp til miljøet vil oftest være størst når produktene kastes. Bly ble forbudt i EE-produkter i 2006.

Utslippene av bly i Norge i dag er små. Utslippene fra samferdselssektoren har blitt sterkt redusert siden 1980-årene, først og fremst på grunn av overgang til blyfri bensin. Ulike tiltak har også medført store reduksjoner i utslippene fra produkter som blyhagl, maling, lakk og fiskeredskaper. Utslippene fra industrien har også gått ned. I perioden 1995 – 2013 ble utslippene redusert med nesten 90 prosent.

Asbest

Asbest er en gruppe mineraler som finnes i naturen. Asbest er ikke giftig i seg selv, men asbeststøv kan gi skader med dødelig utgang dersom man puster det inn. Stoffet kan fremkalle kreft i lunger og brysthinne.

Asbest ble brukt til bremsesko og -klosser for eksempel i heiser, pakninger i motorer og maskiner, rundt glødelegemer i komfyrplater og elektriske ovner og til isolering mellom ovner og brannfarlige materialer. Asbest ble også mye brukt i bygningsmaterialer som eternittplater, brukt til å kle hus med både på vegger og tak.

Asbest ble ansett som svært anvendelig fordi det både var både varmeisolerende og brannsikkert. Ny bruk av asbest er forbudt, og eksponering for asbeststøv er først og fremst en risiko ved riving eller restaurering av gamle bygg, og ved avfallsbehandling.

Ftalater, DEHP

Ftalater er en stoffgruppe som består av mange forskjellige stoffer. Mange ftalater har reproduksjonsskadelige og/eller miljøskadelige effekter. Ftalater brukes hovedsakelig som mykner i plastprodukter, særlig i PVC. Myk PVC brukes for eksempel i kabler.

DEHP er den eneste ftalaten som står på myndighetenes prioritetsliste. Dette er listen over de mest helse- og miljøskadelige kjemikaliene hvor målet er å stanse utslippene innen 2020. Utslippene av DEHP i Norge er redusert med ca. 50 prosent siden 1995, men de siste årene har importen av produkter vi antar inneholder DEHP økt. Dermed kan det antas at også utslippene har økt tilsvarende.

ftalater-dehp

Kabler og elektriske produkter sto for omlag 40 prosent av utslippene av DEHP i 2013. DEHP, DBP, BBP og DIBP vil være forbudt i elektriske og elektroniske produkter fra 2019 i EU/EØS-landene.

Arsen

Ulike arsenforbindelser tas opp og lagres i planter og dyr i varierende grad. Arsenforbindelser kan være svært giftige – også for mennesker, og kan dessuten forårsake kreft.

Arsen ble tidligere brukt i treimpregneringsmidler mot sopp og råte, men det har vært forbudt å produsere og omsette CCA-impregnert trevirke siden 2002. Arsenforbindelser benyttes i visse produkter av glass for å unngå bobler i glasset. I elektronikk brukes arsenforbindelser for å lede strøm i kretskort og lignende, og det finnes i LED-lys.

Utslippene av arsen i Norge har endret seg lite siden 1995. I perioden 1995 – 2013 ble utslippene redusert med 26 prosent. Stående masse impregnert trevirke er den største kilden til utslippene, noe som vil vedvare i flere år framover. Det er ikke planlagt tiltak for å fase ut denne bruken, fordi kostnadene ikke er vurdert til å stå i forhold til miljønytten.

Blyakkumulatorer og messing er store bruksområder for arsen, men antas ikke å medføre utslipp av betydning. Brukte blyakkumulatorer samles inn og behandles som farlig avfall, og medfører derfor ikke vesentlige utslipp til miljøet.

(Kilde: miljostatus.no, erdetfarlig.no, no.wikipedia.org)

Her finner du miljøgiftene/søk i produktene.

Har du også lest disse artiklene?