mann i skog

Miljøwærneren

Myndighetene vet for lite og venter for lenge med å innføre miljøtiltak, mener Eirik Rudi Wærner.

Tekst
LILY KALVØ
Foto
FARTEIN RUDJORD
Publisert

Mannen vi møter i resepsjonen hos Hjellnes Consult AS er en av landets mest erfarne og dedikerte miljøgiftjegere. Både i jobben som miljøkartleggings-konsulent, men også privat. Miljøvern har vært hans hjertesak i mange år.

– Jeg har partert en kabel i helgen.

– Du har hva for noe?

Sitatet han starter med forteller litt om engasjementet hans. Kabelen Wærner viser til, kommer fra en skole i Oslo. Han mistenker at den kan inneholde PCB, klorparafiner, asbest og andre forbudte og farlige giftstoffer. Så mens andre så på «gullrekka» på TV denne helgen i våres, tok Wærner på seg gassmasken, gikk ut i friluft med kabelen og dissekerte den. Det han fant, var urovekkende.

I gamle bygg må du nærmest regne med å finne asbest og PCB.

Eirik Rudi Wærner, miljøkartlegger Hjellnes Consult AS

– Det ytterste laget på kabelen hadde muligens jutevev som var satt inn med tjærestoff. Men ut ifra det jeg vet, kan jeg tenke meg at det også inneholder asbest.

Wærner forklarer at kabelen også hadde et lag med stålkordeller, insatt med tjære som er vanskelig å artsbestemme. Han fant også en blykappe som var støpt utenfor kabelen.

Etter å ha saget gjennom materialet, er han ganske sikker på at kabelen også inneholdt asbest og kjemiske stoffer som kan være PCB eller klorparafiner.

– Jeg tok bilder av kabelen og arkiverte alle deler av kabelen i poser, slik at de er klare for analyse. Dette er kabler du kan finne overalt, og de kan lekke. Selv om miljøgiftene for lengst er forbudt i nye produkter, er de på avveie i hus, offentlige og private bygg – samt deponier, forteller Wærner.

Blymaling og PCB

Miljøinteressen våknet for alvor hos Wærner da han var 15 år gammel – i selveste naturvernåret 1970. Miljøvern ble satt på samfunnsagendaen, om enn litt sent ifølge Wærner.

Eirik Rudi Wærner, miljøkartlegger Hjellnes Consult AS

– Allerede den gang hadde jeg lest om miljøspørsmål i mange år og var veldig giret. Miljøfokuset i samfunnet kom sent, syntes jeg.

Den gangen ble det brukt mye bly i malingen og PCB i fugemassene og mange andre produkter. Forbudene som kom fra myndighetene i løpet av 1980-tallet løste ikke miljøproblemene. Dette, og klorparafinene som erstattet PCB-en, finnes også fortsatt i gammel tapet, maling, fugemasse og tekstiler. Og ftalatene som kom på markedet litt senere, finnes fortsatt i plastgjenstander og gamle barneleketøy.

– Veldig mye av det vi kvitter oss med i dag inneholder fortsatt farlige stoffer som ble mye brukt mellom 1960 til 1990, siden forbudet bare gjaldt nye produkter. Alt det gamle var fortsatt tillatt å ha. Derfor er miljøgiftene på avveie i hus, offentlige og private bygg – samt deponier. Det liker jeg ikke å tenke på.

Sover i timen

Å rydde opp i gamle miljøsynder er en møysommelig prosess som tar altfor lang tid. Det er mange hindringer som fører til treghet i systemet, mener Wærner:

– Initiativene må som regel komme fra miljøorganisasjonene eller byggenæringen, som også får bevisbyrden. Finansdepartementet setter altfor ofte foten ned når det kommer til miljøtiltak. Forskrifter og lovendringer tar lang tid å gjennomføre. Det kan ta flere tiår fra man vet at noe er farlig, til det blir forbudt. Og i mellomtiden blir miljøansvaret dyttet ned på private bransjeaktører.

At de gamle miljøfarlige kondensatorene i lysstoffarmaturer ble fjernet gjennom en nasjonal handlingsplan i begynnelsen av vårt århundre, var dog et lyspunkt.

– Der fikk miljøvernorganisasjonene og byggenæringen gjennomslag for et nasjonalt miljøløft, i alle fall i offentlige bygg. Her ble det gjennomført et stort utskiftingsprogram. Men vi vet fortsatt ikke hvor mange private byggherrer som fulgte dette opp, for vi ser fortsatt gamle lysstoffarmaturer når vi er ute på miljøkartlegging.

gammelt tak

Det er fortsatt miljøgifter på avveie i hus, offentlige og private bygg.

Norge henger etter

Myndighetene bør ta et overordnet ansvar fra starten av, mener Wærner. Første skritt er å øke kunnskapen om miljøfarene gjennom tiltak.

– I København kartla de inneluften i noen boligblokker. En del av dem hadde PCB i fugemassene rundt vinduene, noen ikke. Blokkene med PCB-holdig fugemasse ble sanert fordi konsentrasjonen av PCB i innelufta var for høy. I USA er dette også hovedårsaken til at lysstoffarmaturer byttes ut i barneskoler. I Norge er ikke PCB-konsentrasjonen i inneluften noe tema i det hele tatt.

I gamle bygg må du nærmest regne med å finne asbest og PCB, ifølge Wærner.

– Finner vi ikke dette når vi er på miljøkartlegging, går vi inn i bygget igjen. For da tror vi at vi har gjort for dårlig jobb. Bunnlinjen, og det viktigste, er at miljøgiftene som omgir oss påvirker helsen negativt. Altfor mange av oss aner ikke hva vi blir eksponert for i dagliglivet, avslutter Wærner.