Wolfram (Tungsten på engelsk) er kjent for å ha det høyeste smeltepunktet av alle metaller (3 422 °C) og en ekstremt høy tetthet, noe som gjør det både svært hardt og slitesterkt. Wolfram er også svært motstandsdyktig mot korrosjon og brukes ofte i legeringer for å forbedre styrke og motstandsdyktighet.
Wolfram brukes i produksjon av skjæreverktøy, som bor og freser, og i slitebestandige legeringer som brukes i gruvedrift og maskinindustri. På grunn av sin høye tetthet brukes wolfram i ammunisjon, i strålevern, i romfartsindustrien, samt til sveising.
I elektronikk spiller wolfram en rolle i halvlederindustrien, i høyttalere og mikrofoner, og i komponenter som får mobilen din til å vibrere.
Det finnes velfungerende gjenvinningssystemer for wolfram, først og fremst fra skrapmetall fra produksjonsprosesser og brukte verktøy. Gjenvinningen i Norden er organisert av det svenske selskapet Sandvik som også driver et innsamlingssystem. Økt gjenvinning av wolfram fra EE-avfall er mulig.
Hvorfor to navn på samme grunnstoff?
På norsk og mange andre europeiske språk brukes "wolfram" om grunnstoffet med nummer 74 i periodesystemet. Navnet gis også stoffet dets kjemiske symbol "W". Wolfram er basert på den tyske tradisjonen som refererer til mineralet wolframitt, som er en viktig kilde til grunnstoffet. Det sies at mineralet fikk navnet fordi det var problematisk i tinnutvinning, da det "fortærte" tinn på en måte som en ulv.
På engelsk brukes "tungsten," som kommer fra den svenske betegnelsen på mineralet. Det kommer rett og slett fra de svenske ordene "tung sten". Svenske kjemikere brukte dette navnet for å beskrive mineralet på grunn av dets høye tetthet og tyngde.
