Kortreist behandling av EE-avfall
Har du noen gang lurt på hva som skjer med EE-avfallet du leverer inn? Her får du svaret!
I Norge er vi heldige som helt gratis kan levere fra oss EE-avfall i trygg forvissning om at det blir korrekt behandlet. Vi kan levere inn den gamle TV-en der vi kjøpte den, eller legge ødelagte mobiltelefoner i et av de mange innsamlingspunktene rundt om i landet.
Men hva skjer egentlig når EE-avfallet er vel avlevert? Hvor går ferden videre – og hvem sørger for at miljøgiftene ikke kommer på avveie?
Svaret er at for Norge totalt blir 50% av EE-avfallet behandlet lokalt her i Norge. For EE-avfallet RENAS har ansvar for blir hele 62% behandlet i Norge. RENAS har avtale med 14 behandlingsanlegg fra Fauske i nord til Kristiansand i sør.
Totalt behandles 90% av det norske EE-avfallet i Europa. Kun 10% sendes ut av Europa – og av dette er det ingen ting som sendes til Afrika, selv om man ofte hører skrekkhistorier om det. For RENAS sin del er det kun 3% som sendes til land utenfor Europa. 93% av RENAS sitt EE-avfall behandles i Norge eller Sverige.
Forskning og samarbeid
Hva som sendes hvor, avhenger blant annet av hva de ulike behandlingsanleggene kan tilby. Mye av gjenvinningsteknologien er avansert og kostbar, og det vil ikke være lønnsomt å ha spesialiserte anlegg i hvert land.
I Sverige har det eksempelvis blitt investert store summer på Stena Recycling sitt anlegg i Halmstad. Det er per i dag Europas største gjenvinningsanlegg med varestrømmer fra hele Nord-Europa. Her har man satset stort på digitalisering og automatiserte prosesser for å øke gjenvinningsgraden og finne nye muligheter.
Stena samarbeider blant annet med Hydro og SINTEF8 i et forskningsprosjekt for å utvikle nye løsninger for gjenvinning av neodymmagneter. Disse viktige magnetene finnes i dag i mange tekniske produkter, alt fra høyttalere og harddisker til elmotorer og servosystemer i hybridbiler. Utvinning av neodym skjer hovedsakelig i Kina, og fører alltid med seg radioaktivt avfall. For å få til bedre gjenvinning av disse metallene har derfor EU tre store prosjekter på gang.
En del småelektrisk, lamper, lyspærer, kjøleskap og instrumenter sendes også til Sverige, totalt ender 32% av RENAS` EE-avfall her.
Smelteverk i nord
Det RENAS gjenvinner mest, er jern. En stor andel av avfallet sendes til smelteverket Celsa Armeringsstål AS ved Mo Industripark. Hvert år smeltes rundt 800 000 tonn skrapstål om til verdifullt materiale hos Celsa. Det tilsvarer i vekt omtrent 2200 biler per dag.
Stålet kommer fra mange ulike typer industriskrap, som bilkarosserier, strømkabler og industrianlegg – alt som ikke er rustfritt, for stålet må være svært rent. Over 60% av skrapstålet de får inn, er fra Norge.
Når Nasjonalmuseet reiser seg på den gamle Vestbanetomta, er det ved hjelp av armeringsstål fra Mo i Rana. Også Vålerenga Stadion ble bygget på gjenvunnet skrap. Smelteverket er et godt eksempel på at den sirkulære økonomien fungerer.
Verdifulle kabler
Den største produktgruppen til RENAS, er kabler og ledninger. I 2018 ble det samlet inn hele 12 654 tonn. Kabler er verdifullt avfall, og kan inneholde både kobber, aluminium, bly og jern. Men det er også farlig avfall; med potensielt olje, bitumen, fett, tjære, asbest og plast med bromerte flammehemmere, og må behandles deretter.
I Norge er KMT Gjenvinning AS en av aktørene som gjenvinner kabler og ledninger for RENAS. De har konsesjon til årlig å behandle inntil 20 000 tonn utrangerte olje- og fettkabler, samt inntil 65 000 tonn utrangerte EE-avfall.
I tillegg sender RENAS rundt 3200 tonn årlig til Sverige og 1600 tonn til Tyskland.
Den verdifulle kjernen har gjort kabler til et populært produkt, også blant aktører og i land der man ikke har korrekt behandling av miljøgiftene. Hvert år ender store mengder EE-avfall opp på steder som ikke er egnet for det, som for eksempel i Agbogobloshie i Ghana. Her har en ulovlig og svært skadelig industri tatt form, der fattige unge menn brenner kabler for å få tak i det verdifulle kobberet. Ofte med kjøleskapsdører som brensel.
Det sier seg selv at røyken fra disse bålene er svært giftig. Ikke bare for atmosfæren og miljøet, men også for de som står midt oppi den og puster den inn. Arbeidet gjøres med livet som innsats.
Plyndring et problem
Hvordan kan det ha seg at EE-avfall havner i Afrika? Ifølge Basel-konvensjonen fra 1989 er det ikke lov å sende farlig avfall til land eller stater som ikke har miljømessig forsvarlig håndtering av dette. Den internasjonale avtalen ble tegnet nettopp for å gi kontroll med farlig avfall over landegrensene, og sørge for at giftig avfall i størst mulig grad behandles innenfor landets grenser.
185 land, deriblant EU, har signert på konvensjonen – også Norge. Likevel fortsetter eksporten av farlig avfall fra rike til fattige land. Noe av årsaken skyldes stjeling og plyndring.
For spiller det egentlig noen rolle at noen tar et gammelt kjøleskap som likevel skulle kastes? Ja, det gjør det – hovedsakelig av to grunner:
1 – Miljøhensynet: EE-avfall inneholder miljøgifter som må behandles korrekt. Når for eksempel kompressoren på et kjøleskap bli klippet vekk av tyver som ikke gjør det i henhold til miljøkrav, slippes det fluorgasser rett ut i atmosfæren. Og hvor dumpes den delen av produktet som ikke har en salgsverdi? Tap for miljøet, og tap av ressurser.
2 – Hensyn til ordningen: I Norge sørger produsentansvarsordningen for at miljøgifter blir forsvarlig håndtert av behandlingsanlegg. Jobben finansieres dels av verdiene i avfallet. Hvis disse plyndres, og kun miljøgifter og avfall blir igjen, slår man beina under en god ordning som alle er tjent med å beholde.
Downcycling
I Norge eksporteres det ikke noe EE-avfall til Afrika, og alt som RENAS samler inn går til godkjente behandlingsanlegg. Det er stort fokus på materialgjenbruk, å beholde mest mulig i kretsløpet.
Hos KMT for eksempel, sørger de ikke bare for korrekt behandling av miljøgiftene, de gir også nytt liv til kabelplasten. Og det er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro, resirkulert plast er nemlig ikke et produkt som mange etterspør. På KMT har man imidlertid klart å finne et område for «downcycling». Der lages det blant annet kjegler av den innsamlede kabelplasten.
Med aluminium er det motsatt; Det er ressurskrevende å utvikle nytt, mens resirkulering kun krever fem prosent av energien. Aluminium kan dessuten resirkuleres om og om igjen med 100 prosent effektivitet.
Det er derfor god avsetning på gjenvunnet aluminium, og etterspørselen er generelt større enn tilbudet. Flere av anleggene som RENAS samarbeider med gjenvinner aluminium, som blant andre Hydro aluminium og Benteler Automotive Raufoss. Her støpes ulike legeringer og det produseres bildeler. Gjenvunnet aluminium går også inn i produksjon av nye kabler og trafoer.
Jern, kobber og aluminium er alle store og verdifulle ressurser for RENAS, men det ligger også en stor oppgave i det som kommer i mindre kvanta. Det er teknisk avansert å gjenvinne metaller i små forekomster, likevel er det viktig å drive teknologien fremover på gjenvinning av edelmetaller og sjeldne jordartsmetaller.
