Redesign av plastversting
Holdbar, lett og billig plast har revolusjonert elektronikken, men samtidig gjort den til en avfallsversting. Nå er det er på tide å designe produkter for reparasjon, lenger levetid og gjenvinning!
Fra TV-er og mikrobølgeovner til lamper og ladestasjoner; holdbar, lett og billig plast har vært med på å revolusjonere elektronikken og elektroproduktene vi er avhengige hver dag.
Selv om den har vært i hardt vær den siste tiden, har plasten gitt en rekke fordeler som få materialer kan matche.
– Det er den unike kombinasjonen av ytelse og fordelaktige egenskaper som gjør plastmaterialer til en evig inspirasjon til nye og innovative produkter. Vi kan faktisk si at plastikk gjør at de mest populære elektroproduktene våre kan gjøre mer med mindre, sier Frank Jaegtnes fra Elektroforeningen (EFO).
Mengden plast i produktene varierer mye fra produkt til produkt, men Jaegtnes anslår at EE-produkter i snitt består av mellom ti og tjue prosent plast. I Norge tilsvarer det rundt 45 000 tonn plast tilført markedet i EE-produkter.
– Det brukes også mange typer plast, faktisk flere hundre, men det er typisk 15–20 typer som dominerer. Problemet er bare at disse blandes og brukes om hverandre i samme produkt, påpeker Jaegtnes.
Det tilsettes også andre stoffer for ønskede egenskaper som flammehemmere, armeringer og fargestoffer.
– Vi produserer produktene for å oppnå ønsket primærfunksjon, og setter oss for lite inn i hva som skjer videre med produktet, og materialene i det, innrømmer Jaegtnes.
Rester av miljøgifter
Globalt anslår man at det gjenvinnes beskjedne ti prosent av all plast, mot 90 prosent av metallene. Av det som sendes til gjenvinningsanlegg etter sortering, blir kun en brøkdel reelt sett gjenvunnet. Hva kommer det av?
– Det er vanskelig å gjenvinne EE-plasten fordi den er en av miks av forskjellige typer plast, tilsetningsstoffer og miljøgifter. Teknisk sett kan vi gjenvinne mer, men kostnadene vokser eksponentielt med gjenvinningsgraden, forklarer Bjørn Arild Thon.
Som administrerende direktør for RENAS har han lenge hatt fokus på å øke gjenvinningsgraden av EE-produkter. Men avfall er en usikker og ustabil råvare, og det har ikke vært noe marked for sekundærråvarer.
– I mange år har fokuset vært på hovedmetallene som jern, aluminium, kobber, gull, sølv, og etter hvert palladium – de med høyest verdi. Det kan enkelt forklares fra et kost versus verdi-perspektiv, sier Thon.
Bransjen har sendt mye til land i Asia – der metallverdien har vært førende.
Plasten og «restproduktene» har hatt lite fokus, og stort sett blitt deponert eller energigjenvunnet.
Barrierer i bransjen
Etter uttak av metallene er restproduktene en salig blanding av mange typer materialer. Alt fra ulike plasttyper og tre, til stein og papir – gjerne iblandet en god del miljøgifter. Dette er komplisert å rense, og man har ikke hatt brukbar teknologi for dette før i senere tid.
– Gjenvinningsbransjen har pushet sekundærråvarer i mange år uten å lykkes i særlig grad. De har ofte laget produkter med usikker og ustabil spesifikasjon, uten å snakke med produsentene om hva de faktisk trenger. Så har de blitt avvist på grunn av for stive priser. Det hele har gjerne resultert i større barrierer mellom «bransjene», mener RENAS-direktøren.
Selv om volumet av EE-avfall totalt sett øker, blir «kvaliteten» tilsvarende dårligere. Produktene blir mindre og lettere, med færre verdifulle metaller.
– Gjenvinnere lever av materialverdiene, og her har det blitt merkbart vanskeligere de senere årene. Det blandes inn mange materialer, ofte av dårlig kvalitet i enklere produksjonsprosesser.
Sirkulær design
Materialene selges som regel i et globalt marked, og også her har prisene på sekundærråvarer falt. Så effekten for gjenvinnere er dobbelt negativ.
– De fleste produktene blir ikke designet for å kunne repareres eller gjenvinnes. De er ofte limt, sveiset og vanskelig å demontere. Enten for å spare penger eller av proprietære årsaker, forklarer Thon.
Sistnevnte er Apple et eksempel på, som har måttet tåle kritikk for proprietære ladekabler og systemer.
– Vi må huske at avfall er symptomet på alt det som er gjort feil før det blir avfall. Gjenvinning løser ikke dette, og vi kan ikke gjenvinne oss inn i fremtiden, påpeker Thon.
Han foreslår at man starter på tegnebrettet. Når produkter designes må det være med tanke på lengre levetid, reparasjon og til slutt gjenvinning.
– Vi må tenke ressursoptimalisering hele veien, og spørre oss selv «hvis jeg skulle demontere og bruke delene, eller materialene om igjen til nye produkter – hvordan ville jeg da designe produktet?» Kall det gjerne design for sirkularitet!
Tiltak for mer sirkulær elektronikk:
- Designe for reparasjon og gjenvinning.
- Innsikt om verdi- og materialkjeden; Hvilke aktører finnes – og hvor befinner de seg? Identifisere de kritiske punktene. Det kan være fabrikken, logistikk, gjenvinner, og andre som har betydning for hvordan produktet best skal bevare ressursene vi legger inn.
-
Reparasjonskit for elektronikk. - Samarbeid og kommunikasjon. Bryte ned siloene og barrierene mellom aktørene.
- Prioritering av ressursene ut fra et helhetlig perspektiv. Ikke bare tenke pris og følge gamle vaner.
- Riktig kvalitet til riktig produkt. Må alle overflater og deler være av skinnende ny plast, eller kan enkelte deler bestå av gjenvunnet materiale?
- Større etterspørsel etter gjenvunnet materialer. Sekundær råvare er ofte like gode som jomfruelig, hvis kravspesifikasjonen er tydelig. Det vil skape en «pull effekt» og et marked som over tid er selvforsterkende, teknologi utvikles og kvaliteten blir bedre.
En fellesnevner for alle tiltakene er sirkulærøkonomi. Ikke en ny tankegang, men et relativt nytt ord.
– Det dreier seg om å ressursoptimalisere på alle måter, om å bruke sunn fornuft. Det vil være en vinn-vinn-situasjon for både butikken, klima og miljøet! avslutter Thon.
Kilder: bpf.co.uk, plastics.americanchemistry.com, mbapolymers.com
