Farlig avfall overvåkes i 400 år
I 70 år har Institutt for energiteknikk behandlet og lagret radioaktivt avfall. Nå gjøres dette langt inne i fjellet i Aurskog- Høland. Det er en jobb som ikke tar slutt med det første.
Stadig mer kastes: Billig elektronikk med kortere levetid gjør at vi kaster flere røykvarslere.
Finner sensorene: Å demontere en røykvarsler krever litt tålmodighet. Det kan være opptil sju skruer i enkelte modeller! Tekniker Espen Thorvaldsen kjenner til de aller fleste variantene som finnes.
Sensorjakten: Det ligger et møysommelig arbeid bak hver eneste røykvarsler som blir demontert. Alle skruer tas ut, ledninger klippes vekk og plasten skilles fra alt metallet før den radioaktive kilden havner i en tønne for deponering.
Strålefaren: Ioniske røykvarslere inneholder Americium-241, som har en halveringstid på hele 432 år. Strålingsnivået fra røykvarslere hjemme er ikke farlig.
«Det aller helligste»: Tunnelen går hele 270 meter inn i fjellet og leder til fire deponihaller. Det er bare folk her når nye avfallstønner kommer eller ved vedlikeholdsarbeid. Resten fjernovervåkes.
«Sarkofagen»: Her havner de radioaktive kildene til slutt. Hver enhet, kalt «legoklosser», er ca. 10 x 10 meter stor. Det kan være fire «legoklosser» i høyden. Tønnene støpes i betong for evig hvile.
Radioaktive flymotorer: Hver tønne må veie minst 60–70 kilo, så vi legger også inn andre radioaktive produkter i tillegg til røykvarslerne, forteller avdelingssjef Trond Eivind Bøe. Her bruker han kontamineringsmåleren på flymotoraluminium som er tilsatt uran og thorium.
Instituttet tar seg for eksempel av radioaktive ioniske røykvarslere fra hele landet. Før turen går videre til det gigantiske deponi- og lageranlegget for radioaktivt avfall, langt inn i fjellet i Himdalen, må røykvarslerne håndteres på en helt spesiell måte. Prosessen er møysommelig, og må stort sett gjøres manuelt av menneskene som jobber her.
Farlig avfall
Ioniske røykvarslere inneholder blant annet det kunstig fremstilte grunnstoffet Americum-241. Stoffet har en halveringstid på hele 432 år. Gamle røykvarslere kan også inneholde radium. Derfor har myndighetene bestemt at avfallsbehandlingen må skje på denne måten.
Himdalen-anlegget skal overvåkes kontinuerlig i 400 år. Etter det vil det høyst sannsynlig bli forseglet.
Stadig mer kastes: Billig elektronikk med kortere levetid gjør at vi kaster flere røykvarslere.
Finner sensorene: Å demontere en røykvarsler krever litt tålmodighet. Det kan være opptil sju skruer i enkelte modeller! Tekniker Espen Thorvaldsen kjenner til de aller fleste variantene som finnes.
Sensorjakten: Det ligger et møysommelig arbeid bak hver eneste røykvarsler som blir demontert. Alle skruer tas ut, ledninger klippes vekk og plasten skilles fra alt metallet før den radioaktive kilden havner i en tønne for deponering.
Strålefaren: Ioniske røykvarslere inneholder Americium-241, som har en halveringstid på hele 432 år. Strålingsnivået fra røykvarslere hjemme er ikke farlig.
«Det aller helligste»: Tunnelen går hele 270 meter inn i fjellet og leder til fire deponihaller. Det er bare folk her når nye avfallstønner kommer eller ved vedlikeholdsarbeid. Resten fjernovervåkes.
«Sarkofagen»: Her havner de radioaktive kildene til slutt. Hver enhet, kalt «legoklosser», er ca. 10 x 10 meter stor. Det kan være fire «legoklosser» i høyden. Tønnene støpes i betong for evig hvile.
Radioaktive flymotorer: Hver tønne må veie minst 60–70 kilo, så vi legger også inn andre radioaktive produkter i tillegg til røykvarslerne, forteller avdelingssjef Trond Eivind Bøe. Her bruker han kontamineringsmåleren på flymotoraluminium som er tilsatt uran og thorium.
