Vi deler gjenvinning av plast i fire hovedtyper: primær, sekundær, tertiær og kvartær gjenvinning. Primær gjenvinning er intern gjenbruk av ubrukte materialrester, spon og avskjær i direkte plastproduksjon, gjerne kalt pre-consumer. Dette er plast som er tilnærmet ikke-forurenset, og som ikke er utsatt for særlige eksterne påvirkninger. Plast fra EE-avfall inneholder ofte additiver og dermed ikke særlig egnet for primær gjenvinning.
Sekundær gjenvinning er kjent som mekanisk gjenvinning, og er den mest vanlige formen for plastgjenvinning. Plast samles inn fra forbrukere og industri, sorteres, varmes og gjøres om til pellets eller granulat, som kan brukes i produksjon av nye produkter. Denne metoden behandler materiale som har blitt tilsatt stoffer og utsatt for varme, oksidasjon og annen fysisk påvirkning.
Tertiær gjenvinning, kjent som kjemisk gjenvinning eller «feedstock» gjenvinning, skjer med kjemisk nedbrytning av plasten til monomere, som kan bygges opp igjen til nye plasttyper. Denne formen for gjenvinning er ofte pyrolyse, hydrokrakking og forgasning. Denne metoden kan brukes til materialgjenvinning, men er en relativ komplisert og dyr metode for gjenvinning av plast.
Den siste formen for gjenvinning av plast er energiutnyttelse. Det er ikke normalt å regne energiutnyttelse som gjenvinning, ettersom materialet blir destruert, men man utnytter energien fra forbrenningen av plastavfallet til for eksempel varme. Dette er den mest vanlige behandlingsformen for plast som inneholder additiver. I noen tilfeller blir plast som heller ikke egner seg i forbrenningsanleggene lagt på deponi.
