Søppelsmuglingen må stoppes
Myndighetene kan ikke lengre sitte stille og se på at avfall, miljøgifter og verdier smugles ut av landet. Det er på tide å stoppe de få som tjener seg rike på å selge elektrisk og elektronisk avfall til land der fattige mennesker blir syke, vannet blir giftig og lufta fylles av bly fra våre forbruksvarer.
Kriminaliteten som avdekkes i Brennpunkt-dokumentaren «Søppelsmuglerne» på NRK er urovekkende og viser at det svikter i flere ledd. Det er frustrerende å se hvor tilsynelatende enkelt det er å stjele og smugle ut avfall fra Norge. Særlig når vi vet hvor hardt vi har jobbet i over 20 år med å få den norske ordningen for innsamling og gjenvinning til å fungere, der produsentene og importørene sørger for at vi behandler miljøgiftene korrekt og har høy grad av materialgjenvinning gjennom produsentansvarsordningen.
Dessverre kan ingen være overrasket. Bransjen har lenge advart om at gapet mellom mengden elektroniske og elektriske varer som pumpes ut i markedet og mengden varer som samles inn til resirkulering, øker. Samtidig som importen av mobiler, laptoper, fjernsyn og mobiler skyter i været, synker faktisk mengden av innsamlet såkalt EE-avfall drastisk. Mengden innsamlet EE-avfall har gått ned fra ca 150 000 tonn for fem år siden, til rundt 130 000 i dag. Selv om mange produkter har blitt lettere de siste årene, burde ikke utviklingen gått den veien. Vi har et gap mellom den mengden EE-avfall som oppstår og den mengden som blir samlet inn og som inngår i det godkjente behandlingssystemet.
RENAS, som Norges ledende EE-returselskap, har ved flere anledninger bedt om at dagens regelverk for innsamling av avfall følges opp med strengere sanksjoner fra ulike myndigheter. Politiet, tollmyndighetene, Miljødirektoratet, fylkesmannen – de må alle komme på banen slik at aktører som ikke etterlever dagens regelverk blir straffet. Regelverket er godt nok, men det må rett og slett følges opp.
I 2018 ble 130 000 tonn EE-avfall ble samlet inn og registrert behandlet gjennom det strenge systemet for miljøsanering og gjenvinning som Norge har. Over 70% av dette behandles lokalt på godkjente og kontrollerte anlegg i Norge eller Sverige. Det øvrige behandles på spesialiserte anlegg andre steder i EU, med unntak av 3,6% av mengdene, som har hatt et godkjent behandlingsforløp i land utenfor EU. Ingen vet hvor stort svinnet er av EE-avfall fra norske mottak, men vi vet at det er flere mulige alternativer. Noe av den kriminelle aktiviteten som fører til svinnet er blitt godt belyst i Brennpunkts «Søppelsmuglerne».
Les også
Informerer dere godt nok om EE-avfall?
Så hva må til? I dag er det en plikt for elektronikkforhandlerne å ta imot EE-avfall. I en bransje som er presset på marginer er de etter norsk forskrift tvunget til å sette av tid, plass og ressurser til å i tillegg måtte håndtere avfall. Dette medfører tap av salgsareal, kostnader til oppbevaring og sikring av avfallet, og mye negativ oppmerksomhet som det mest utsatte leddet i innsamlingskjeden der det forekommer mye tyveri og ubehageligheter for butikkens ansatte.
Når det kommer til utførselen av EE-avfall som NRK-dokumentaren avdekker, er det tydelig at oppsamlingspunktene ved butikkene er nøkkelen. Kanskje skal vi ikke ha innleveringssteder for EE-avfall, som ikke er like godt sikret som bemannede kommunale mottak. I andre land i EU er de minste forhandlerne fritatt fra denne plikten.
NRKs dokumentar viser også med tydelighet at det må ryddes i rutinene både hos tollmyndighetene og hos Miljøverndirektoratet. Når det er vanskelig for tollmyndighetene å kontrollere en forsendelse fordi en bil eller kontainer er låst og lasten er kamuflert, så viser Brennpunkt oss at gjengs praksis er å stole fullt på papirene og la bilene dra. Det burde være avsender av bilene sin oppgave å sørge for at lasten er lett kontrollerbar. Dersom dette ikke lar seg gjøre bør bilene bli stående igjen på kaia når båten går.
Politiet, tollmyndighetene, Miljødirektoratet, fylkesmannen og andre skal følge opp at reglene vi har overholdes. Dokumentaren viser med all tydelighet at det ikke er satt av nok resurser til å kontrollere, og av lovbrudd får få konsekvenser. En av aktørene sier i dokumentaren at han ser på virksomheten som mer eller mindre lovlig fordi han ikke blir stoppet. Oppfølging av regelverk og sanksjoner må til.
Først må vi likevel sørge for at avfalls-Norge ikke skader mennesker i andre land. Våre myndigheter må sørge for at aktører som ikke etterlever dagens regelverk blir møtt med faktiske sanksjoner. Tiden for fagre løfter og gode intensjoner er over. Søppelsmuglerne må stoppes, men samtidig må useriøse aktører i Norge bli møtt med kraftige sanksjoner. Både i Ghana og i Norge er vi tjent med at dette avfallsmarkedet er strengt regulert.
